Bare to av mine elleve følgere på bloglovin har klart å finne meg på min nye blogg, mest sannsynlig siden jeg ikke klarer å holde tett til alle. Kronisk munndiaré, jeg vet.
Her finner der meg. På wordpress av alle steder. Må si jeg foreløbig trives godt der. Følg meg.
Jeg føler for en ny start. Kanskje wordpress? Prøv å finn meg!
I'm coming home, I'm coming home
Tell the world that I'm coming home!
De som kjenner meg vet veldig godt at jeg er en lite spontan person til vanlig. Jeg liker å planlegge ned til den minste detalj. Vel, i går overrasket jeg ikke bare meg selv, men også mange andre med en uvanlig spontan handling til meg å være.
Jeg satt i frisørstolen til Anne-Marie, eldstejenta til søskenbarnet mitt som var ute i praksis, fikk en gratis klipp og snakket om hjem, og om hvor mye jeg misunnet henne som skulle dra bort til Kirkenes på søndagen. Jeg misunnet henne så sterkt at det gjorde vondt i hjerterota, helt til det plutselig gikk opp for meg at jeg har hele neste uka fri, og at planene mine om å råtne bort på hybelen var like dumme som ett brød.
Vel, long story short: jeg dro på hybelen, pakket sakene mine og startet rett til Lakselv med Anne-Marie, og i morra kjører vi rett avgårde til Kirkenes for en ukes tid. Jeg har ikke hatt en så stor gladfølelse inni meg siden hvem vet hvor lenge.
Jeg skal hjem. Jeg skal hjem! JEG SKAL HJEM! Jeg har ikke vært så lykkelig på lenge. Det gjør vondt inni meg, fordi jeg savner alle hjemme så mye, og fordi jeg for tiden mistrives så mye i Alta. Hvorfor kaste bort fridager i en miserabel tilværelse da?
Jeg skal avslutte studiet ved å ta eksamen i mai. Jeg fullfører de målene jeg setter meg. Men den dagen jeg pakker siste rest av flyttelasset og kjører hjem til mine kjære, det skal bli en lykkens dag!
Det er lenge siden jeg har kommet med en ordentlig oppdatering om hvordan livet mitt egentlig er nå om dagene. Sannheten er nok at det ikke er så mye som har forandret seg siden sist. Det er generelt svært lite som har forandret seg, faktisk. Men jeg har to ting jeg vil dele med dere.
1. Jeg har bestemt meg. og er sånn ca 97% sikker på, at jeg flytter hjem til Kirkenes igjen etter dette skoleåret. 27. mai har jeg eksamen, og etter det har jeg planlagt å vaske meg ut av leiligheten, kaste sakene mine i bilen, og så starte hjem så fort som mulig. Det finnes flere grunner til at jeg har tatt dette valget:
* Sånn som ting ser ut nå, så har jeg ingen store ønsker om å utdanne meg ferdig som sosialarbeider. Selvom det er mange som forteller meg at det ville vært et perfekt yrke for meg, så har jeg ikke den følelsen som sier at dette ønsker jeg. Jeg vil ikke utdanne meg bare for å ha gjort det. Jeg vil utdanne meg til noe jeg ønsker å jobbe med resten av livet. Noe som treffer mine interesser og drømmer. Det vanskelige er jo bare å finne ut hva i allverden disse er.
* En annen grunn er også litt inneforstått i det jeg nettopp skrev: det at jeg ikke vil utdanne meg bare for å gjøre det. Å gå enda et studie, atter ett år, uten å få flere studiepoeng for det, og uten å ønske det, er ingen vits. Bortkastet, spesielt er det bortkastet å ta opp enda mer lån for noe sånt. Nei, da ønsker jeg heller å arbeide ett år eller to, mens jeg blir litt klokere på meg selv og mine ønsker.
* Til sist så ble ikke studiene eller livet i Alta det jeg hadde håpet på. Jeg har blitt kjent med mange fantastiske personer, fått mange hjertens gode venner, men alt i alt så er jeg ikke mye lykkelig og fornøyd her jeg sitter. Livet alene i en hybelleilighet, en times gåtur fra alle andre, er ganske ensomt og kjedelig. Jeg gleder meg heller til å komme hjem til Kirkenes igjen, til alle mine kjære. Kanskje tilbake til mine håp og drømmer også. Her føler jeg at jeg sitter helt uten.
Jeg må hvertfall påpeke at selvom det kanskje virker som om jeg nå trør ett steg bakover, så er dette likevel ett steg framover også. Jeg er klokere på framtiden, rett og slett fordi jeg har tatt et valg. Alle veier leder fram et sted.
2. Men igjen så er det en ting jeg finner utrolig flott med Alta; nemlig det nye treningssenteret Actic, som også hører sammen med Nordlysbadet. For første gang i mitt liv har jeg faktisk meldt meg inn på ett treningssenter. Jeg har allerede vært der flere ganger, og tilogmed hatt en veiledningstime med en instruktør og fått satt opp et eget styrketreningsprogram. Jeg synes det er helt fantastisk og gleder meg allerede til jeg skal dit igjen i morgen tidlig. Ja, dere leste riktig: Lill-Helén Larsen skal faktisk opp og trene før skolen på en mandags morgen. Hva i alle dager er det som har slått meg? Uansett hva det er så klager jeg ikke. For første gang i mitt liv gleder jeg meg til treningsøkter. Det er stort, dere! Og når man har basseng inkludert i de stusselige 315 kroner måneden så klager man hvertfall ikke!
Jeg håper bare, og tror, at jeg blir å fortsette på denne måten. Det føles godt. Så får vi se hvordan Trimmen i Kirkenes er sammenliknet med dette.
Lill.. Nu må du ikke overdrive. Folk kommer til å bli lei av at du spammer loggen deres med så mange blogginnlegg hver dag. Skjerp deg. Nå overdriver du skikkelig med alle de der meningene dine som du kaster rundt deg på bloggen din. Folk gidder deg ikke mere.
Som Knut Nærum sa i hans nye bok: SITT NED OG HOLD KJEFT!
Også fulgt av: Håndbok for deg som vil bli kvitt selvtilliten.
Kan ikke si den funket så mye på meg da, jeg er og forblir litt(gjennomstittlig)høy på pæra. Men Gud hvor jeg lo! En bok jeg virkelig anbefaler.
Og når det kommer til introen her: vi får se om jeg blir noe bedre på bloggingen, jeg lover ingenting. Ikke lov mer enn du kan holde. Jeg har tross alt ett liv(det vil jeg hvertfall at dere skal tro).
Jeg må si jeg hvertfall har funnet en humør-up'er(Ja, dette skal bli mitt nye ord. Engelsk og norsk i ett liksom, hvem ville vel ikke likt det!) nå i disse deprimerende tider. Nei, to faktisk. Noe som virkelig trengs! Det første er den fantastiske rosarødmen som legger seg over de snødekte fjelltoppene i formiddagstimene hver dag. Rosarødmen som forteller at sola snart er her. På vei til jobb i dag sukket jeg av lettelse. Snart er den trasige mørketiden over.
Den andre er Katy Perry. Musikken hennes sprer glede i både kropp og sinn. Alt er så livlig, så stemningsfullt. Musikken gir en skikkelig godstemning.
You just gotta ignite the light
And let it shine
Just own the night
Like the Fourth of July
Cause baby you're a firework
Okei, så er kanskje ikke tekstene hennes så dype at det gjør noe. Om noen forteller meg at de er dype så ler jeg mest sannsynlig. Men det er kanskje derfor jeg liker dem. De er overfladiske og bringer med seg en skikkelig gladfølelse. Kanskje akkurat det jeg trenger for tiden.
Jeg må innrømme at bloggingen har daffet mye av i det siste. Grunnen er enkel, jeg har vært utrolig deprimert. Jeg må ærlig innrømme at jeg fortsatt er det, men igjen så begynner dagene å se litt lysere ut igjen. Det gjelder bare å filtrere ut de delene av livet som drar meg nedover, selvom det ikke alltid er så enkelt som man kanskje kan tro. For å gjøre ting enkle så følger jeg Trude sitt råd: lister. Så kan dere heller få oppdatering gjennom denne på en enkel og grei måte.
* For det første så ble ikke bilen min lakkert slik den skulle nå på mandag. Historien er lang, men jeg har dermed en venninne mindre. Mitt valg. Jeg er ferdig med å være den personen som tar i mot dritt fra andre. Om folk behandler meg som dritt: greit, jeg trenger dem ikke. Dette er kanskje den største grunnen til at jeg har vært deprimert i det siste. Når man har gjort opp for seg etter å ha krasjet en annens bil er det tydeligvis mange meninger om.
* Et nært familiemedlem fikk beskjed om at hun måtte få operert inn pacemaker. En operasjon som gikk helt greit, men som helt ærlig egentlig har skremt vettet av meg. Jeg har vært helt utrolig bekymret, men først etter operasjon gikk det opp for meg i hvor stor grad.
* Bestevenninnen min fikk blindtarmsbetennelse og måtte opereres. Noe som får meg til å lure på om jeg skal skrive et veldig sinna innlegg om HelseNorge. Vi får se.
* Jeg jobber for harde livet med ennå et arbeidskrav til skolen. Eller.. jobber for harde livet er kanskje å ta litt hardt i. Jeg sliter fortsatt noe sinnsykt med motivasjonen og konsentrasjonen. Det er så mye jeg burde gjøre, men så lite jeg orker.
* Jeg er forbanna på idioter som tar seg inn på andres mailer og facebook-sider og driver trakassering av andre. Spesielt fordi personen det er snakk om gjør så ufattelig mye drit og har et så ufattelig langt rulleblad når det kommer til slike, og værre, ting at han seriøst burde vært innlagt på Åsgård. Folk med psykiske problemer burde fått hjelp. Ikke frikort fra alt slik at de kan fortsette å gå fri uten hjelp.
* Også har det flyttet en liten fugl inn i stueventilen min. Den er søt, men den bråker og jeg er redd for lopper. Jeg vet ikke hva man gjør med slikt.. What to do?
Litt av hvert her, ja. Noe bekymret, noe sinna, noe som jeg ikke vet hvordan man skal behandle. Ikke så mye glede. Det tar vi en annen dag.
Ja, siden jeg har fått positiv tilbakemelding på innleggene om mine husmorfailer så kan jeg jo oppdatere dere litt om gårsdagens nye fail.
Har dere hørt om sykehusdietten? Det er den der kjempesunne suppa med masse selleri og grønt i som skal øke forbrenningen din og få deg ned i vekt. Den tenkte jeg at jeg skulle prøve med på i går. Og før dere sier noe: nei, ikke av den grunn at jeg ønsker å slanke meg, det trenger jeg ikke. Men fordi jeg ville ha en kick-start på forbrenninga nå like etter all julematen og før jeg skal begynne å trene på det nye treningssenteret som også gir bassengtilgang. Jeg elsker jo å svømme, selvom jeg helt sikkert ville druknet i et barnebasseng om noen levnet meg alene.
Vel, jeg startet med å hakke grønnsaker til suppa. Kjempefint gikk det, minus en oppskåret negl. Jeg må barnesikre knivene mine fra meg selv. Alle grønnsakene ble kuttet opp i ørsmå biter, siden jeg synes store biter med diverse grønt er ekkelt, og jeg kastet alt i en kasserolle sammen med hakkede tomater og bønner på boks.
Første problem: For mye grønt og for liten kasserolle, ergo, jeg måtte bruke tre stykker.
Andre problem: Ingen ordentlige instruksjoner om hvordan man skal lage suppen. Bare beskjed om hvor mye grønnsaker som skulle til. Ergo igjen: suppa ble kokt i tyve minutt - en halv time i stedet for rundt en time som den tydeligvis skulle etter det jeg har hørt i dag.
Dermed, problem tre: Jeg kjente konsistensen på tomatene og klarte dermed ikke å spise mer enn tre skjeer av suppa jeg hadde kokt 2-3 liter av, og måtte derfor skylle resten ned i doen.
Fantastisk hva? Jeg er så flink! 2 timers arbeid og masse mat rett i dass, bokstavelig talt.
Jeg burde lage en egen bloggkategori på bloggen som heter "Lill failer som husmor igjen", har jeg funnet ut. Jeg forstår ikke at det er mulig å kløne så mye som jeg gjør. I går klarte jeg atter en gang å vaske klærne mine lys rosa. Heldigvis fikk jeg ett godt råd når jeg klagde min nød på facebook. Vasket klærne på nytt igjen uten rosa og lilla klær blant de hvite(ikke spør hvorfor de var blandet, lang historie som bunner i latskap), og klarte dermed å reparere skaden. Takk himmelen, sier jeg bare. Har ikke råd til å kjøpe flere hvite klær.
Blomstrene mine er også døde. Klin døde! Jeg har lyst på et kjæledyr, men tar ikke sjansen på å kjøpe ett. Om jeg ikke kan holde blomstene mine i live, hvordan skal jeg da passe på et kjæledyr? Nei, her får vi vente noen år.
Ja, og i dag skulle jeg lage koteletter til middag - for første gang i mitt liv. Jeg gledet meg som et lite barn til julaften. Det luktet godt, og alt så lovende ut. Helt til jeg skulle skjære og tygge de. Mer tørr enn det tørreste knekkebrød, og ukrydret på grunn av tankeløsheten min. Og dermed - rett i søpla. Akkurat som om Grinchen stjal jula. Hjertesmerte. Neida. Joda. Følelsen av mislykkethet var hvertfall til stede.
Og nå nettopp, jeg skulle bare sette en pose mel inn i skapet, så faller faen meg hele skapdøra på meg! Alt faller fra hverandre rett foran øynene mine. Så nå er jeg minus en skapdør også. Var da ikke måte på hva man skal hanskes med. Jeg burde egentlig bare skylde på at det er en utdatert hybel jeg bor i. En med dårlige rør på badet, lysbrytere og skapdører som faller av, men faen og. Det skjer jo alltid meg.
Heldigvis har jeg noen herlige muffins med rosa glasur som jeg kan trøstespise. Utrolig nok noe jeg har klart å lage selv. Kanskje jeg ikke er helt mislykka som husmor likevel? Jeg mener ikke å være bitter og å overdrive, eller jo det gjør jeg. I virkeligheten sitter jeg egentlig bare å ler av min egen mislykkethet. Man trenger litt galgenhumor for å overleve, vet dere.
~
Somewhere over the rainbow
skies are blue
and the dreams
that you dare to dream
really do come true
~
Gammel sang? Å, ja! Men en klassiker også. Jeg har aldri tidligere tenkt over hvor nydelig og håpefull sangen er, men nå når jeg har det - elsker jeg den. Spesielt denne versjonen. Glee-versjonen - of course!
19, Sør-Varanger
Lill-Helén heter jeg. Jeg er ei jente på 19 år og bor i kalde Finnmark. Jeg er også aleinamor til ingen, hvertfall sist jeg sjekket. Resten finner dere egentlig ut ved å lese bloggen min:)
Kontakt meg på: lillhelensblogg@hotmail.com 
